Når hunden er gått bort
Nå er det akkurat ett år siden min gode lille superhelt Nicko gikk bort. Jeg har hatt mange dyr siden jeg var liten, og like tungt var det hver gang en av mine firebente venner reiste videre. Jeg kjenner godt til sorgprosessen med alle sine faser man går gjennom. Det gikk alltid bra, om man kan si det slik.
Da Nicko gikk bort så var det derimot annerledes. Det føltes som om bakkekontakten ble borte.
Nicko kom til meg fra FODgården i 2013. Han hadde med seg tung bagasje, og ble fortrolig med kun få mennesker. Jeg vet ikke hva det var, men vi var kompiser fra første sekund, og han fikk leve det gode livet på landet. Han ble fort venn med mine to andre hunder, Maya og Otto, som jeg hadde den gangen han kom hit. Siden 2020 var han enehund.
Nicko ble 14 år, og da han ble borte begynte den viktige sorgprosessen. Denne gangen kom den i en ganske så intens utgave.
Jeg tenker at deling av informasjon rundt temaet er på sin plass selv om tematikken er så enorm og utfyllende og jeg kan nevne den kun i svært korte trekk. For mange år siden skrev jeg en av hovedoppgavene innen naturterapistudiet om akkurat dette temaet. Så jeg kjenner godt til sorgprosessens fasetter. Da Nicko ble eldre begynte jeg òg å forberede meg på den dagen hunden ville reise videre. Dyr er flinke i sin kommunikasjon, en må bare være flink til å være observant. Og når dyret reiser på grunn av naturlig alder eller på grunn av sykdom (ingen plutselig bortgang altså) da vil jeg påstå at dyr sender oss et tegn om og når de trenger hjelp til å reise videre. Da dagen kom for Nicko gikk alt på autopilot. Men forberedt…. nei, det var jeg likevel ikke.
Sorgprosessen er kroppens naturlige reaksjon ved tap av noe eller noen som en har kjær og som betyr mye for en. Det kan være en god venn, et familiemedlem… og også en dyrevenn.
Hvordan en opplever sorgprosessen er svært individuelt, og den kan oppleves forskjellig hver gang man kommer bort i en sorgsituasjon. Noen kommer lettere gjennom sorgprosessen enn andre. Noen trenger lengre tid. Andre derimot er nødt til å ta imot terapeutisk hjelp for å kunne bearbeide den emosjonelle berg-og-dalbanen. Og ja, dette gjelder også ved tap av et kjæledyr! Spesielt kjæledyr, fordi mennesker og dyr deler gjerne en veldig viktig ting på et mye dypere plan: true and unconditional love.
Kunnskap rundt sorgprosessen kan bidra til bedre forståelse av hvor i sorgprosessen man befinner seg. Sorgfasene er kroppens egen beskyttelsesmekanisme for å dempe den plutselige sjokkfølelsen en annens bortgang vil kunne utløse.
Vi snakker oftest om fasene:
Fornektelse (den første akutte fasen, sjokkfasen)
Skyld, sinne (det å gi seg selv eller andre skyld)
Forhandlinger (fasen der man mobiliserer og finner muligheter å leve sitt liv videre)
Aksept, forløsning (gi slipp)
Hvor lenge man «befinner seg” i de forskjellige fasene er like individuelt som det finnes mennesker på jordkloden. Som nevnt før så går man gjennom disse fasene i et individuelt tempo og med individuell intensitet. Kjenner en at en ikke kommer seg videre så anbefaler jeg å oppsøke hjelp. Hjelp kan for eksempel bety å samtale om følelser og opplevelser med en venn, et familiemedlem eller en annen person man føler tillit til. Men hjelp kan også bety å velge terapeutisk veiledning eller behandling.
Det er ingen skam å be om og ta imot hjelp!
Det er heller ingen skam å gi seg selv rom og tillatelse for å kunne bearbeide sorg.
Sorgprosess er en personlig sak som mange av oss ønsker lite drama rundt og bearbeide prosessen i ro og fred. Det kan derfor være vanskelig for utenforstående å se og forstå. Men når en først vet om noens sorg skal vedkommende behandles med respekt. En tuller ikke med en person i sorg. Enkelt og greit.
Så hvordan så prosessen og terapien ut for meg? Jeg fant hjelp i den beste medisinen som finnes for meg: å være ute i naturen. Fysisk bevegelse, det å være bevisst både pusting og sansing var rent gull! Dessuten var lysterapi og gode samtaler mine gode hjelpere. Men det tok sin tid, laaang tid. Men livet skjer, og man kan med god samvittighet gi seg selv tillatelse til å fortsette sin egen vei. Det betyr ikke at man må kaste alle følelser og minner over board. Langt ifra.
Etter at Nicko gikk bort ble det stille i huset. Det har alltid vært dyr rundt meg siden jeg var liten. Jeg begynte også å tenke på om jeg skulle ha ny hund eller ei. Kunne jeg gjøre noe annerledes neste gang? Kunne jeg gjøre noe bedre for dyr enn før? Sorgprosessen etter Nickos bortgang ga meg også mye lærdom. Det høres sikkert veldig teatralsk ut, lignet jo lærdommen mer på en spade som ble slengt rett opp i hue på meg. Men lærdommen ga så mye mer innsikt i mitt terapeutiske arbeid med og for dyr. For meg representerte Nicko det som alle dyr og ikke minst pasienter fortjener: Tid! Oppmerksomhet! Se helheten! Gå i dybden for å se sammenheng ved ulike problematikker!
Dèt var en fin bekreftelse og påminnelse. Takk lille Nicko, superhelten min!
Og ja, huset virket tomt i noen måneder i fjor. Ingen lyd av tasser etter hund eller katt. Etter noen måneder var lyden tilbake. Det blir en annen historie.
På tampen.
En bevisst bearbeidelse av sorg etter et dyrs bortgang lå ikke så veldig i samfunnets tradisjoner. Stort sett var dyret borte, fort begravet, ferdig. Å sørge det gjorde man gjerne i skjul. Det var da bare et dyr. Hørt den før? Men i de siste tiåra har synet på temaet endret seg betydelig. Heldigvis! Det finnes til og med forskning og gode fagbøker som omhandler menneskets sorg etter at dyret er gått bort. Det er ikke bare et dyr. Det er et levende vesen! For mange mennesker føles sorg etter et dyr like tungt eller til og med tyngre enn bortgangen av et annet menneske ville utløse. For mange mennesker er dyret det kjæreste de har. Det er mange faktorer en skal kjenne til og respektere.
Jeg er takknemlig for å kunne samarbeide med gode fagfolk som er spesialisert på menneskets sorgbearbeidelse og som er enestående ekspertise innen behandling av traumer.
Men også dyr kan sørge. Dette skal jeg komme tilbake til i et annet blogginnlegg.
