HD-røntgen – viktig innen fysio?
Yay or nay?
Er HD-røntgen viktig videre fysioterapeutisk behandling? Svaret er nja.
Mange av dere som var innom klinikken husker sikkert at jeg har spurt om det er tatt røntgenbilder av hofter og bekkenet og ellers av hundens kropp. Rett og slett fordi det kan gi et hint om det foreligger patologiske forutsetninger eller forandringer. Nøye avlesing av en kyndig radiolog er forutsetning.
La oss snakke mer om hoftene. Innen avl og oppdrett er det vanlig med en sjekk av hoftene. Vanligvis tas det ett eller flere bilder av hunden i sedasjon liggende på ryggen, beina strekt rett ut (hyperextention). Bildet forteller oss hovedsakelig om hvordan øverste del av lårbenet altså kula ser ut og hvordan den ligger i gropen på bekkenet (skåla).
Denne konvensjonelle form for HD-røntgen vil også kunne fortelle mye om en del andre forandringer eller gitte forutsetninger i hele bekkenområdet som kan forårsake endringer i bevegelsesmønstre.
Men: Hva er det da HD-røntgenbilder tatt etter hyperextensionmetoden IKKE forteller? Det er faktisk noe helt vesentlig! Hyperextension-HD-bilder forteller ingenting om forutsetninger og om patologiske forandringer i hoftens bløtvevsttruktur. I hvert fall ikke i tide. De forteller ingenting om tilstanden til leddbåndstrukturene og dermed fleksibiliteten (laxity) til hoftekula der det er festet med bekkenet (i skåla).
For å komme tilbake til sammenheng mellom konvensjonell HD-avlesing som er vanlig innen avl/oppdrett og dysfunksjoner i bevegelsesapparatet så kan altså en hund med supre A-hofter utvikle mindre til vel så store hofteproblemer. Disse sniker gjerne rundt i all hemmelighet. Der du oftest vil se problemer i hundens bevegelsesmønstre er i frampart og ryggen.
Se på bilde nr.1 og bilde nr.2. Dette er ingen bildeutklipp som blir brukt innen avlesing av hofter. For da mangle det så klart mye mere av benstruktur rundt. Bildene er kun til illustrasjon av hofteproblematikken. Bildene er av èn og samme hund, tatt under èn og samme hofterøntgenseanse. Forskjell mellom opptakene er at bilde nr.1 er tatt med PennHip-metoden, bilde nr.2. viser lårbeina i hyperextension, altså strekt ut. Fleksibiliteten til hoftekulene både på høyre og venstre side er alt for stor og sørget dessverre for store problemer i bevegelsesapparatet til vedkommende pasient.
PennHip-metoden for å sjekke hoftenes tilstand er utviklet av Dr. Gail Smith fra University of Pennsylvania. Istedenfor å kun se på hoftenes benstruktur er det nå mulig å også inkludere bløtvevsstrukturer som indikator for leddenes stabilitet. Både benstruktur OG bløtvevsstrukterer danner selveste enheten «Hofteledd». PennHip-røntgenbildene blir etter opptaket sendt til veterinærradiologer som er spesialiserte på måling av distraksjonsindeksen. Pennhip-metoden gir altså et mye bedre bilde av hundens hofte og muligheten for å være årsak for problemer i bevegelsesapparatet.
PennHip-undersøkelsen kan allerede utføres hos valper i en alder av 16 uker! Det betyr at dysplasi i hoftene kan avsløres i et veldig tidlig utviklingsstadium der etterfølgende tidlig behandling – både veterinærmedisinsk og fysioterapeutisk – kan motvirke utvikling av for eksempel arthritis eller hoftedysplasi.
Det finnes dessverre kun noen få spesialutdannete veterinærer i Norge som er sertifisert for å kunne ta PennHip-bilder. Men du verden så innmari mer effektivt det hadde vært om dette blir den nye måten å danne et bilde rundt hundens HD-indeks.
Litt mer info rundt PennHip:
Under PennHip-opptak er ligger hunden i sedasjon på ryggen (samme som under konvensjonell HD-røntgen). Det tas bilder i 3 forskjellige benstillinger. Første benstilling er hyperextension (konvensjonell opptak). For bilde nr.2 blir hundens ben holdt i en neutral, vektbærende stilling, lårbeinet blir presset lett inn i hofteskålen. For å ta bilde nr.3 benyttes det distraksjonsteknikken ved hjelp av et distraksjonsinstument. Hundens bein er tatt i «froskestilling» og ved hjelp av instrumentet presser veterinæren lårbeina og dermed hoftekula lett ut av hoftekulen. Her testes det bevegeligheten i bløtvevsstrukturene og det vises om hoftekula har en normal, større eller for stor bevegelighet inne i selveste hofteskålen.
Superkort konklusjon etter et miniinnlegg om et tema er supersvær og spennende
Man burde egentlig skrive en hel bok om bruk av bildediagnostikk innen fysioterapien. Men i dag får det holde med bare et lite blogginnlegg 🙂
- Resultater av konvensjonell HD-avlesing gir kun et lite bilde av hoftenes tilstand innen fysioterapi. Noen ganger er fysioterapeutisk og nevrologisk undersøkelse ikke nok for å finne frem til årsaken til problemer med bevegelser. For så å kunne finne frem til årsaken til forandringer i hundens bevegelsesapparat er det ofte nødvendig å henvise til ytterligere bildediagnostikk hos kyndig veterinær/radiolog. Her er det viktig å kunne se problemområdet som for eksempel bekkenet og hofter fra forskjellige vinkler.
- Fine flotte A-hofter kan fortsatt være opphav til delvis store problemer i hundens bevegelsesapparat. Et mye mer nøye bilde hadde røntgenbilder gitt som er tatt og indeksert etter Pennhip-metoden. Kan en avsløre hofteproblemer hos hunden tidlig så kan selvfølgelig også tidlig fysioterapeutisk behandling motvirke patologisk utvikling. Og dèt er etter min mening så utrolig viktig for hundens videre liv. Kompensering av hundens kroppsvekt kan motvirkes, smerter kan unngås osv.osv.osv.
- På samme måte som hunder med – etter konvensjonell HDrøntgen – C, D eller E-hofter trenger tilpasset trening eller opptrening trenger også hunder med A og B-hofter god trening eller opptrening. Alt etter gitte forutsetninger, bruk m.m.
Dette er selvsagt bare en kort info rundt temaet. Men jeg tenker det kan ha vært ganske så nyttig info. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har flere spørsmål rundt trening, opptrening, veiledning når det gjelder hundens bevegelsesapparat og ikke minst rundt hofter.