Noen ganger går ikke planleggingen så som jeg ønsker meg. Derfor blir det et annet blogginnlegg idag enn jeg hadde tenkt og avertert for. I dag blir det nemlig et innlegg om Alexander.
Alexander er en herlig katteherrremann. Jeg fikk han da jeg flyttet til Valdres. Saken var den at jeg hadde en katt denne gangen. Hun var hjemmeløs før, ingen visste hvor hun kom ifra. Men samme det, hun fikk flytte inn hos meg der jeg bodde i Oslo. Hun gikk dessverre bort 2 uker før jeg kom til Valdres. Veterinæren mente denne gangen at hun måtte ha vært 16 eller noe sånt.
Da jeg flyttet til en gård i Valdres og folk hørte om katten min som gikk bort sa dem «det var en katt her, men nå er den borte. Men om den skulle komme tilbake så kan du bare få den». Hver dag så jeg ut i håpet om å se denne mystiske katten. Og èn dag rop folk «nå er katten her, nå er katten her. Men pass deg, den er veldig vill og sikkert ikke noe å få i hus». Og der satt han! En skjønnhet av en liten gårdskatt, nydelig og stille. Og så vennlig. Jeg hilste på han og fikk klappe han fra dag èn. Men å ta han med inn i huset? No way! Men som katter er så ville han sikkert gå på mat som lokkemiddel. Først utenfor huset. Katten var kjempefornøyd. Neste gang inne i inngangen. Katten var veldig glad i lett servert mat. Og med hver dag som gikk vandret vi et trappetrinn høyere opp. Frem til dagen han plutselig befant seg på kjøkkenet. Der ble han fort husvarm. Fra da av kom han hver dag og vill være inne litt. Hver gang jeg jobbet foran pc-en så tenkte han det var bare rimelig og greit å krabbe opp stolen og klemme seg imellom meg og ryggstøtten til stolen.Der lå han og sov. Han var så søt der han lå, men han ville alltid ut på musejakt etter hviletimene. Det var han jo født til.
En gang kom han ikke lenger hjem. Jeg så og ropte etter ham, han var søkk vekk. Phu… Jeg gikk rundt, så i alle kriker og kroker. Ingen katt. Jeg gikk også langs med veien. Just in case. På en slik tur langs veien var jeg like før å gi opp. Men der så jeg – imellom to tømmerstokker til en gammel løe – en liten rosa nese. Der satt han! Jeg tror han likte å bli funnet og at jeg bar ham opp bakken og hjem 😀
Det fantes flere hannkatter i området. Og de ville ikke ham vel. Husker ikke hvor mange ganger det var hannkattstevne og Alexander fikk juling med fæle byll som måtte renskes og behandles etterpå. Da gårdskatten ble kastrert gikk han heller på musejakt enn å møte opp på slike kampmøter. Det var kosegutten sin! En riktig så hyggelig katt.
Da vi flyttet ble så klart kattene mine jeg hadde denne gangen med på flyttelasset. Det syntes dem nok at det var skummelt. I og med at det samme dag også kom en liten hundevalp i hus. Kattene løp opp trappa og gjemte seg på loftet. En hund, det var nok det rareste. Men den som ble observerende sittende nede det var Alexander. Han var den første den lille hunden fikk hilse på. Alexander syntes det var helt i orden. Han lå mange ganger sammen med Maya her på gulvet. De ble fort gode venner. Senere kom hunden Otto i hus. Og da ble begrepet vennskap ny definert: de ble utrolig gode venner. Alexander ble eldre og eldre og syntes Otto var en fin og koselig varmepute.
Kattene fant seg også fint til rette ute. Jeg husker at Alexander likte seg godt ute selv om han aldri gikk lenger en gressplenen var bred. Alexander ble enda eldre og både hørsel og synet ble svært dårlig. Han holdt seg kun inne i huset. Selv om jeg alltid ble med ham ut, så virket han tryggere inni huset. Etterhvert mistet han orienteringen ute, men inne i huset fant han alltid frem på sine trygge veier.
De siste ukene så jeg at han beveget seg mindre og mindre. For to dager siden kom han ikke ut i stua lenger. Jeg kjente at han sakte men sikkert gjorde seg klar for sin neste store reise. Jeg tilbrakte mye tid liggende på gulvet sammen med ham. Han elsket alltid å bli børstet, så yes, han skulle bli en fin herremann før avreise.
I går kveld forlot han oss. Stille som han alltid var. Han valgte seg midtsommer. Under begravelsen like ved midnatt var det full fuglekvitring ute. Jeg laget en fin seremoni for ham, med levende lys og fine markblomster og gresstrå for de likte han alltid å snuse på. Og jeg sang en fin liten sang om katten Alexander for ham. Selv om det er svært trist å miste en så god og trofast venn, så kjentes det lettere å feire ham med en hjerteseremoni.
Alexander ble nesten 20 år.
